“Stardust” legger kometteorier i grus.

De første resultatene fra NASA’s Stardust oppdrag er kommet, noe som setter forskere i sjokk og overveldelse. De bittesmå fragmentene av kometstøv tatt til Jorden utviklet seg ikke i det kalde universet, men ble formet under ”utrolig” høye temperaturer.

Det ser ut som om avgrunnen mellom de imponerende suksessene innen moderne teknologi, og den deprest feilaktige teorien har vokst med et nytt enormt hopp.

NASA’s feirede Stardust oppdrag var en teknisk triumf, oppnådd til en respektabel pris. Oppdraget samlet opp de første prøvene noen sinne av støv laget av kometer. 2 januar, 1004 entret Stardustsonden de støvete skyene rundt Comet Wild 2 (uttalt VILT 2), og samlet opp prøver av minipartiklene når de traff “aerogelen ” i den 50 kilo tung romkapselen. Kapselen returnerte til Jorden og bremset ned og landet ved hjelp av en fallskjerm i Utah’s ørken, 15 januar, 2006.

En overraskelse – partiklene avslørte store mengder mineraler som kun kan bli formet ved ekstremt høye temperaturer. Mineraler som aluminium, kalsium, natrium, diopside og silikat befant seg i kometen. Danning av slike mineraler trenger temperaturer på flere tusen grader.

Hvordan kan det ha seg? I årtier har vi vært sikre på at kometer vokste og utviklet seg fra kalde nebula skyer i det ytre solsystemet. Den teoretiske antagelsen har blitt erklært som et fakta flere ganger i populær vitenskapelige media, og lesere har trodd på det. Oppdagelsen av en forrykende fortid var faktisk så uventet at forskere trodde en tidlig støvprøve var forurenset av romfartøyet.

“Hvordan kunne mineraler formet av flammer ende opp i det ytre solsystem, hvor temperaturene er på det kaldeste?”, spurte Associated Press skribent Pam Easton.

“Det er en stor overraskelse. Folk trodde kometer bare var noe kalde ting som ble til … hvor ting er veldig kaldt”, sa representanten fra NASA, Michael Zolensky. ”Det kom som et sjokk å ikke finne bare en, men mange av disse, noe som innebærer at de er ganske vanlige i kometer”.

Forskere ble tvunget til å konkludere med at det gåtefulle partikkelmateriale ble formet i en superhet region, enten nær Sola eller nær en fremmed stjerne. “I den kaldeste delen av solsystemet har vi funnet prøver som former seg ved ekstremt høye temperaturer”, sier Donald Brownlee, Stardust’s hovedetterforsker ved the University of Washington i Seattle, i en pressekonferanse. “Når disse mineralene formet seg var de enten røde varme eller hvite korn, men ble likevel samlet i en komet, solsystemets Siberia.”

Space.com rapporterer at oppdagelsen forvirret Stardustforskere og la til en ny rynke i astronomenes forståelse av hvordan kometer, og muligens solsystemet ble til. Men skjedde det virkelig? Paradigmer dør ikke lett. Vårt eget inntrykk er at kometforskere har til gode å endre deres grunneleggende antagelser. En haug av overraskelser har ikke overbevist dem, og de diskuterer fortsatt hvordan kometer former seg i det ytre solsystem. Ideen fortjener ikke slik urokkelig hengivenhet. Det var aldri mer enn en gjetning, og det fant aldri ut noe av milepælen av nye oppdagelser i kometologien.

Så paradoksene og motsigelsene fortsetter å hope seg opp. Michael Zolensky, Stardust medarbeier og forsker ved NASA’s Johnson Space Center (JSC) sa at astronomer trodde det var en slags soneinndelinget av materiale under Solsystemets dannelse. I den uendelig lange nebulakollapsen ble materiale nærmere den utviklende solen formet under varmere forhold, mens lenger vekk fra solen forble alt mørkt og kaldt. Kometene var antatt å være et utmerket eksempel på et himmellegeme som ble til i de ytterste regionen og skulle primært bestå av vannis og andre flyktige stoffer. Spekulasjoner brøt ut. Kunne det være at noe som ble til svært nær solen i sin grunnleggende fase, og senere kastet som store mengder materiale ut til enden av solens område (langt, langt forbi banen til Pluto), til Oort skyen, den legendariske, men aldri observerte, sjøen av kometer?

Kanskje paradigmet kunne bli reddet ved å finne antydninger til "opprinnelig"vann, hvilket er vitalt og livsviktig for overlevelsen av den offisielle komet teorien.

En rapport av i bladet Nature blusser opp. En skribent for bladet tilbrakte en dag sammen med Phil bland, en planetarisk forsker ved Imperial College London, når han og hans team analyserte deler av et korn. Når han fant store mengder kalsium, var Bland i ekstase. Kunne kalsiumet fremstå i form som et kalsium karbonat, en mineral som nesten alltid former seg i vann? Han veddet med sin kollega Matt Genge at dette var saken.

Bland tapte veddemålet, og skylder derfor Genge en middag. Ifølge Nature rapporterer NASA at ”forskere har ennå ikke funnet noe karbonater i kornene deres”.

Idag har studien av kometer nådd en krise. Alle nøkkelfunnene kommer som en overraskelse, men ingen ser ut til å skjønne at overraskelsene ikke er tilfeldige – de er forutsigbare under et annet perspektiv. Tragedien er at på denne måten kan velmendende vitenskapsmen bli etterlatt med føttene fast i gjørma. Momentet fra deres tidligere overbevisninger forsterkes av behovet for finansiering, skaper nesten endeølse hindre til en åpensinnet utforsking og diskusjon. Selv en kort ferie fra det undertrykkende paradigmet kunne gjøre underverker.

Oversatt fra Thunderbolts.info v Øystein Sanden