|
Retrospektiv på IoFor å forstå hva som skjer på Jupiters nærmeste måne Io, må en endring i språket og teorien til. Mekanisk, elektrisk steril terminologi hindrer bare forståelsen. Når plasmafysikere ser på astronomi og astronomer ser på plasma, viser det respektive språket, som er blitt brukt i tiår, det store gapet mellom de to synspunktene. Språket til ”Plasma kosmologi”, som beskriver formasjonen til galakser, stjerner og planeter, inkluderer mange tanker og uttrykk mer vandte for elektriske ingeniører enn astronomer – Langmuir laken, z-klyper, glødeutladninger, lysbuer, plasmoider. Astronomer har dyrket et annet språk. Etter å ha bannlyst ladet plasma fra universet konsentrerer de seg om den mye enklere oppførselen til ”magnetisert gass”, ikke ladningen. Ligningene deres for oppførselen til plasma er vanligvis de som blir brukt for å beskrive rennende vann og vind, med en modifikasjon på grunn av til de magnetiske effektene – altså klassisk mekanikk matte. Slik reflekterer deres ordforåd deres perspektiv, altså ord en ville ventet fra en værmann – vind og stråler, buesjokk og sjokkbølger, vinder og regn av ladede partikler, vindsokker osv. Jupiter og dens måner utgjør en liten modell av solsystemet og burde derfor være en test for hypoteser om dens formasjon. Men til tross for pengene, tiden og anstrengelsene som ble brukt på Galileo oppdraget til Jupiter, feilet det maks med å bringe tilfredsstillelse om de bemerkelsesverdige omgivelsene til gassgiganten. Når Cornell astrofysiker Thomas Gold foreslo i bladet Science at “vulkanene” på Io egentlig var plasmautladninger, ble han “svart” i samme bladet av Gene Shoemaker med flere. Men er det er bedrøvende å se, at til tross for all data som støtter Golds utsagn – og ingen nye data som støtter den konvensjonelle tolkningen – har verken Science eller noen andre respekterte blader og magasiner tatt temaet opp igjen. Kunne det være at den gale hypotesen ble valgt til å tolke dataen fra Galileo? Vitenskapen fungerer best når det er en haug med ideer å teste, så når overraskelsen oppstår, vil vi være oppmerksomme på de som IKKE ble overrasket av de nye oppdagelsene. Den elektriske modellen sier at vi skal undersøke strømkretsen mellom Jupiter og Sola, og Sola og galaksen, Melkeveien. Io kan da bli sett i et passende perspektiv som en uheldig mellommann i den mer kraftige elektriske utvekslingen mellom Jupiter og Sola. Bare med et mer universalt perspektiv kan de rette spørsmålene bli stilt og vil i mye høyere grad bli fulgt opp av sammenhengende svar. - Øystein Sanden - Kilde: http://www.thunderbolts.info/rainbow11/tbolts/tpod/2006/arch06/060511retrospectiveio.htm
|
|
